Fastlegen Britt

«Som fastlege opplever jeg ofte at tiden jeg har tilgjengelig for konsultasjoner er begrenset. Dette kan være en utfordring når jeg skal gi en grundig vurdering av mine pasienters behov.»
Tidsutfordringer
Jeg liker godt å samarbeide med mange andre deler av helsetjenesten, som hjemmesykepleie, fysioterapeuter, psykologer og sosialarbeidere. Som fastlege opplever jeg ofte at tiden jeg har tilgjengelig for konsultasjoner er begrenset. Dette kan være en utfordring når jeg skal gi en grundig vurdering av mine pasienters behov. Kommunikasjonen med disse aktørene er ofte tidkrevende, da de også er avhengige av hverandre.
Når det gjelder IT-systemene i helsevesenet, opplever jeg at de ikke er optimalt utformet for samarbeid på tvers av ulike helsenivåer. Mangelen på tilgjengelige data, på kommunikasjon i sanntid og analyseverktøy begrenser muligheten til å være proaktiv i identifisering og håndtering av komplekse helseproblemer.
Videre, som fastlege, står jeg overfor utfordringer knyttet til begrensede ressurser. Dette påvirker min evne til å tilby omfattende oppfølging og støtte, spesielt i de mer komplekse pasientforløpene, der pasienter har kroniske sykdommer eller komplekse helseutfordringer.
Koordinering av helsetjenester
Pasienter som Astrid, Olav og Lars får jeg mer og mer av. Dette understreker at flere pasienter blir eldre og har ofte flere tilstander som krever at behandlingen må koordineres med mange aktører både fra primærhelsetjenesten og på sykehuset. Også flere yngre pasienter har nå behov for at deres helsesituasjon blir vurdert helhetlig og med utgangspunkt i deres preferanser. Det kan være særlig utfordrende når det er involvert både somatisk og psykiatrisk lidelse, slik tilfellet er med Lars.
For å håndtere disse utfordringene er det nødvendig med systemendringer, investeringer i opplæring, og utvikling av støttende IT-systemer. Dette krever også en kulturendring innen helsevesenet for å etablere ordninger som gjør det lettere å sette sammen de ressursene som trengs for å kunne gi pasienter som Astrid, Olav og Alfred den behandlingen og den omsorgen de trenger. Dessuten kan jeg støte på manglende forståelse fra kolleger i spesialisthelsetjenesten som tenker mer diagnoserelatert og hvor hver diagnose behandles separat.
Jeg vet at sykehuset og kommunene har etablert et tverrfaglig team som samarbeider nært med spesialister på sykehus, omkringliggende kommuner og fastleger og hvor jeg enkelt kan henvise pasientene som Astrid til.
Dette teamet kan hjelpe med å utvikle en helhetlig plan tilpasset hennes spesifikke behov og preferanser og koordinere de som er delaktig i hennes behandling.
En oppgave som det ville vært vanskelig for meg som fastlege å få koordinert og gjennomført i en travel hverdag på legekontoret.
Jeg søker mer informasjon om hvordan jeg skal henvise pasienten, hvordan jeg blir informert, og hva mitt ansvar er etter at pasienten er henvist hit. Jeg finner mer informasjon her. Se spesielt på punkt 2. og 3.